 |
| Svein Tveitdal |
Internasjonal klimapolitikk er et godt
eksempel på samspill mellom forskning og politikk. De fleste kan fremdeles ikke
føle temperaturstigning direkte på kroppen. Grunnlag for politikk er
utelukkende basert på råd fra forskerne. FNs klimapanel er toneangivende og har
vært det mest suksessfulle internasjonale vitenskapspanelet på miljøområdet.
Både biodiversitetskonvensjonen og forørkningskonvensjonen, for å nevne to
viktige, ønsker seg tilsvarende effektive vitenskapspanel på sine områder for å
styrke politikken.
I min periode som divisjonsdirektør i
FNs miljøprogram hadde jeg sammen med en kollega fra WMO det administrative
ansvaret for klimapanelet. Dette gav god innsikt i prosessene. Et lite sekretariat i Geneve koordinerer
sammenstillingen av forskningsresultater om klimaendringer fra flere tusen
forskere i en omfattende prosess . I
sammensetningen av panelet inkluderes forskere med ulike synspunkter og det tas
hensyn til geografisk spredning. Prosessen er basert på konsensus, og sluttrapportenes
sammendrag som er grunnlaget for politiske beslutninger, diskuteres til slutt
linje for linje i et internasjonalt forum der medlemslandene i FN deltar.
Denne prosessen fører til at
konklusjonene blir relativt forsiktige.
Det har da også vist seg at når nye hovedrapporter legges fram med noen
års mellomrom, og bevisene blir sterkere, blir prognosene for
temperaturstigning stadig mer dramatiske.
Vi diskuterer i liten grad lenger om
nordpolen vil bli isfri om sommeren men når. Ulike forskningsrapporter om
nedsmelting av grønlandsisen gir klart grunnlag for å frykte at "point of no
return" allerede kan være passert. I så fall får vi en havstigning på sju meter
og spørsmålet er når. Dette skrekkscenariet har vi foreløpig ikke tatt inn over
oss.
Denne utviklingen i det vitenskaplige
grunnlaget for klimapolitikken forventer jeg vil fortsette. Budskapene i
hovedrapportene fra klimapanelet vil bli sterkere. Noen som har tatt dette på
alvor i sine beslutninger er forsikringsbransjen. På de årlige partsmøtene til
FNs klimakonvensjon legger Munich Re sammen med FNs miljøprogram fram nye
kostnadsoverslag over tapene fra katastrofer som skyldes ekstremvær. I 2005 var
dette 1200 milliarder kroner, hvorav forsikringsselskapene måtte betale 35 prosent for de forsikred e tapene. De fattige som ikke har råd til forsikring må i
prinsippet dekke resten. Forsikringsselskapene vil i framtida neppe være
villige til å forsikre installasjoner som ligger for utsatt til i forhold til
ekstremvær.
Med sterkere signaler fra forskningsrapporterne
vil det internasjonale klimaregime forsterkes tilsvarende både for utslipp og
tilpasning. Løsningen ligger i overgang
til ny forurensingsfri teknologi, men denne vil ikke komme fort nok, slik at
CO2-rensing vil måtte settes inn i en overgangsfase.
Dette representere både muligheter og
trusler. Vinnene vil vi finne blant de som er først ute med riktig teknologi.
Taperne er i første omgang innbyggere i Arktis, små øystater, og de fattige som
utsettes for mer ekstremvær.
Kyotoprotokollen fullt implementert vil
bare redusere den forventede temperaturøkningen med et par tiendedeler av en
grad. Sterkere lut må så avgjort til og vi trenger foregangsland som forstår
hva som står på spill og vil gå lenger.
Sverige
som i henhold til Kyotoprotokollen kan øke sine utslipp i 2012 med fire prosent i
forhold til 1990, har pålagt seg selv et reduksjonsmål på 4 prosent i stedet og dette
skal skje uten bruk av kvotehandel eller andre fleksible mekanismer i
protokollen. De har videre en målsetting om reduksjon på 25
prosent av klimagassutslippene og å gjøre Sverige uavhengige av olje til oppvarming
og transport innen 2020. Dette skjer i hovedsak gjennom overgang til fornybare
energikilder som bioenergi , jernbaneutbygging, energisparing og andre
utslippsreduserende tiltak stimulert av direkte bevilgninger, avgiftspolitikk
og informasjonskampanjer. I Norge diskutereres
bruk av mobile gasskraftverk som løsning på mulig kraftkrise i
Midt-Norge. I Sverige er allerede produksjonen av bioenergi på størrelse med
norsk vannkraftproduksjon.
Når Lavuslippsutvalget presenterer sin
rapport, kan det bli et viktig skritt i retning av et norsk lavustlippssamfunn.
Utvalget har ikke fått i mandat å se på virkemidler. Det blir en viktig
politisk oppgave å følge opp utvalgets innstilling med de nødvendige
klimapolitiske virkemidlene. Regjeringen varsler i Soria-Moria erklæringen at
den skal presentere sektorvise klimahandlingsplaner. Dette kan bli et godt
rammeverk for en ny norsk klimapolitikk. Forutsetningen er at det settes
ambisiøse målsetninger for hver sektor – og at disse følges opp med konkrete
virkemidler.
Dersom Grønlandsisen smelter, blir vi
alle tapere. Vi trenger spydspisser som makter å ta alvoret innover seg å være
pådrivere og eksempler i den internasjonale klimapolitikken.
Inntil videre - Look to Sweden!