Norge kan bringe CO2-rensing fra visjon til virkelighet

Av Steinar Bysveen, Adm. direktør i Energibedriftenes landsforening (EBL) - 14. desember 2005, 10:04

Steinar Bysveen

Bak dagens klimadiskusjon ligger to parallelle megatrender: Verdens trenger både mer energi og et bedre miljø. Behovet for energi er sterkt stigende, og aller mest i den tredje verden, samtidig som klimaproblemene blir stadig mer presserende.

Det nærliggende svaret (som ligger innbakt i begrepet "lavutslippssamfunn") er en gradvis overgang fra CO₂-intensive til fornybare energiformer. Samtidig finnes løfterike planer om forsvarlig håndtering av CO₂ fra fossile kilder, som tross alt vil dominere energibildet også i kommende tiår.

Hensikten med Kyoto var å redusere utslippene av CO₂ for å forhindre en fremtidig klimakrise på jorda. For å oppnå det har man i EU lagt opp til virkemidler som gjør det mer lønnsomt å produsere og investere i ren kraft, og mindre lønnsomt å produsere kraft fra fossile brensler.

Når strømmen blir brukt spiller det ingen rolle hva den er laget av. Vannkraft og kullkraft har nøyaktig de samme anvendelsesområdene – belysning, oppvarming osv. Derfor omsettes all kraft i ett marked, med én pris, fornybar eller ei. Så når produksjonskostnadene, og dermed prisen, stiger på kullkraft som følge av CO₂-kvoter, stiger prisen også på annen kraft som vannkraft og vindkraft. Resultatet er økte incentiver for investeringer i ren kraft, slik meningen hele tiden var. At dette så i neste omgang skaper en ekstragevinst for produsenter av ren kraft, er en logisk konsekvens av virkemidlene som anvendes i oppfølgingen av Kyoto.

Kyoto-avtalen har gjort norsk vannkraft enda mer verdifull fordi den ikke skader klimaet på jorda. Om dette i neste omgang fører til fornyet interesse for vannkraft, avhenger av politiske vedtak. I henhold til Kyoto-logikken, burde økt lønnsomhet føre til økt utbygging av all fornybar energi, deriblant vannkraft. Så dersom vi får et oppsving i produksjon av fornybar energi, på bekostning av ikke-fornybar energi, vil Kyoto-hensikten være oppnådd.

Men: Et raskt blikk på miksen av verdensproduksjonen av energi, forteller oss at utfordringene i våre nære fremtid ikke kan løses bare med fornybar energi – til det er dimensjonene for store. De neste 30 årene vil verdens energiforbruk øke 60 %, og fossile energikilder vil forbli dominante i hele tidsrommet.

Derfor er de hjemlige forsøk som gjøres for å etablere en verdikjede for CO₂ viktig. Utfordringene for å realisere et slikt prosjekt dreier seg om mye mer enn utvikling av renseteknologi. Det dreier seg om valg av transportløsning og utfordringer knyttet til injeksjon i et egnet oljefelt. Det totale investeringsomfanget er på linje med Lillehammer-OL, Gardermoen-utbyggingen eller et middels stort oljefelt i Nordsjøen. Kompleksitet og de teknisk-økonomiske utfordringene er kanskje større enn for de andre prosjektene. Og det må håndteres deretter.

Det er bare staten som har et ansvar for å få alle brikkene på plass. Regjeringen bør derfor gjøre en gjennomførbarhetsstudie av hele prosjektet – fra rensing til transport og injeksjon. En slik studie vil ha som mål å systematisere og identifisere samarbeidspartnere, teknologiske utfordringer, investeringsrammer, økonomi, videre organisering, og å etablere realistiske planer og tidsrammer for å kunne gjennomføre et konkret rensings- og injeksjonsprosjekt. Resultatene fra en slik gjennomførbarhetsstudie vil kunne danne grunnlag for en beslutning om eventuelt å gå videre med tanke på bygging.

Norge har som få andre land erfaring fra å håndtere store og komplekse prosjekter. Ved å ta i bruk denne kunnskapen og metodikken kan vi klare å bringe CO₂-rensing og -injeksjon fra visjon til virkelighet.