Svein Tveitdal

Internasjonal klimapolitikk er et godt eksempel på samspill mellom forskning og politikk. De fleste kan fremdeles ikke føle temperaturstigning direkte på kroppen. Grunnlag for politikk er utelukkende basert på råd fra forskerne. FNs klimapanel er toneangivende og har vært det mest suksessfulle internasjonale vitenskapspanelet på miljøområdet. Både biodiversitetskonvensjonen og forørkningskonvensjonen, for å nevne to viktige, ønsker seg tilsvarende effektive vitenskapspanel på sine områder for å styrke politikken.

I min periode som divisjonsdirektør i FNs miljøprogram hadde jeg sammen med en kollega fra WMO det administrative ansvaret for klimapanelet. Dette gav god innsikt i prosessene.  Et lite sekretariat i Geneve koordinerer sammenstillingen av forskningsresultater om klimaendringer fra flere tusen forskere i en omfattende prosess .  I sammensetningen av panelet inkluderes forskere med ulike synspunkter og det tas hensyn til geografisk spredning. Prosessen er basert på konsensus, og sluttrapportenes sammendrag som er grunnlaget for politiske beslutninger, diskuteres til slutt linje for linje i et internasjonalt forum der medlemslandene i FN deltar.

Denne prosessen fører til at konklusjonene blir relativt forsiktige.  Det har da også vist seg at når nye hovedrapporter legges fram med noen års mellomrom, og bevisene blir sterkere, blir prognosene for temperaturstigning stadig mer dramatiske.     

Vi diskuterer i liten grad lenger om nordpolen vil bli isfri om sommeren men når. Ulike forskningsrapporter om nedsmelting av grønlandsisen gir klart grunnlag for å frykte at "point of no return" allerede kan være passert. I så fall får vi en havstigning på sju meter og spørsmålet er når. Dette skrekkscenariet har vi foreløpig ikke tatt inn over oss.

Denne utviklingen i det vitenskaplige grunnlaget for klimapolitikken forventer jeg vil fortsette. Budskapene i hovedrapportene fra klimapanelet vil bli sterkere. Noen som har tatt dette på alvor i sine beslutninger er forsikringsbransjen. På de årlige partsmøtene til FNs klimakonvensjon legger Munich Re sammen med FNs miljøprogram fram nye kostnadsoverslag over tapene fra katastrofer som skyldes ekstremvær. I 2005 var dette 1200 milliarder kroner, hvorav forsikringsselskapene måtte betale 35 prosent for de forsikred e tapene. De fattige som ikke har råd til forsikring må i prinsippet dekke resten. Forsikringsselskapene vil i framtida neppe være villige til å forsikre installasjoner som ligger for utsatt til i forhold til ekstremvær.

Med sterkere signaler fra forskningsrapporterne vil det internasjonale klimaregime forsterkes tilsvarende både for utslipp og tilpasning.  Løsningen ligger i overgang til ny forurensingsfri teknologi, men denne vil ikke komme fort nok, slik at CO2-rensing vil måtte settes inn i en overgangsfase.

Dette representere både muligheter og trusler. Vinnene vil vi finne blant de som er først ute med riktig teknologi. Taperne er i første omgang innbyggere i Arktis, små øystater, og de fattige som utsettes for mer ekstremvær.

Kyotoprotokollen fullt implementert vil bare redusere den forventede temperaturøkningen med et par tiendedeler av en grad. Sterkere lut må så avgjort til og vi trenger foregangsland som forstår hva som står på spill og vil gå lenger.

Sverige som i henhold til Kyotoprotokollen kan øke sine utslipp i 2012 med fire prosent i forhold til 1990, har pålagt seg selv et reduksjonsmål på 4 prosent i stedet og dette skal skje uten bruk av kvotehandel eller andre fleksible mekanismer i protokollen. De har videre en målsetting om reduksjon på 25 prosent av klimagassutslippene og å gjøre Sverige uavhengige av olje til oppvarming og transport innen 2020. Dette skjer i hovedsak gjennom overgang til fornybare energikilder som bioenergi , jernbaneutbygging, energisparing og andre utslippsreduserende tiltak stimulert av direkte bevilgninger, avgiftspolitikk og informasjonskampanjer. I Norge diskutereres  bruk av mobile gasskraftverk som løsning på mulig kraftkrise i Midt-Norge. I Sverige er allerede produksjonen av bioenergi på størrelse med norsk vannkraftproduksjon.

Når Lavuslippsutvalget presenterer sin rapport, kan det bli et viktig skritt i retning av et norsk lavustlippssamfunn. Utvalget har ikke fått i mandat å se på virkemidler. Det blir en viktig politisk oppgave å følge opp utvalgets innstilling med de nødvendige klimapolitiske virkemidlene. Regjeringen varsler i Soria-Moria erklæringen at den skal presentere sektorvise klimahandlingsplaner. Dette kan bli et godt rammeverk for en ny norsk klimapolitikk. Forutsetningen er at det settes ambisiøse målsetninger for hver sektor – og at disse følges opp med konkrete virkemidler.

Dersom Grønlandsisen smelter, blir vi alle tapere. Vi trenger spydspisser som makter å ta alvoret innover seg å være pådrivere og eksempler i den internasjonale klimapolitikken.

Inntil videre - Look to Sweden!