Stig Hvoslef

Sett i forhold til Kyoto-målet har Norge etter 1997 hatt en alt for svak satsing på utslippsreduksjoner. For å oppfylle målet kreves nå en massiv innsats både sentralt, regionalt og ikke minst lokalt. I et spleiselag mellom alle sektorer i samfunnet, bør opprettelsen av regionale klimatiltaksfond bli et viktig virkemiddel.

Vi er inne i et globalt klimaskifte, og de fleste forskere mener mennesket med sitt forbruk av fossile energibærere gir et vesentlig bidrag til de pågående endringene. Kyoto-protokollen gir Norge i 2008-2012 rett til å slippe ut 1% mer klimagass enn i 1991. Siden protokollen ble underskrevet har utviklingen galoppert i gal retning. Med fortsettelse av dagens trend vil utslippene i Osloregionen i 2010 ligge om lag 25% høyere enn Kyoto-målet. Utviklingen skjer til tross for innføring av CO₂-avgifter og satsingen på energiomlegging gjennom Enova.

Samtidig er alle klar over at Kyoto-protokollen er et utilstrekkelig virkemiddel for å dempe klimagassutslippene. Regjeringen ønsker følgelig en vurdering av langsiktige reduksjoner i størrelsesorden 50-80%. Kyoto-avtalen er dessuten til dels dysfunksjonell. Den bidrar f.eks. til ødeleggelse av gigantiske regnskogsområder (på Borneo), der drivkraften er ønsket om å profittere på et framtidig internasjonalt marked for biodrivstoff. Et slik marked ventes å bli en realitet som følge av EUs innsats for innfasing av 5,7% biodrivstoff innen 2010. Regnskogen erstattes med oljepalmer som egner seg for drivstoffproduksjon. Plantasjene binder langt mindre CO₂ enn regnskog. I tillegg til nettoutslippet av klimagasser, fører dette til enorme lidelser for mennesker og dyr, og til uerstattelige tap av genetiske ressurser.

Norge har signalisert behovet for en klar skjerping av kravene i den nye avtalen som skal avløse Kyoto-protokollen. Det betyr at de norske klimagassutslippene må reduseres betydelig etter at Kyoto-målene er nådd. Vi må med andre ord oppnå en varig endring av vår energibruk.

Endringene i atmosfæren er globale, men hvert utslipp som forsterker drivhuseffekten, er lokalt og må håndteres gjennom lokale reguleringer og tiltak. Det er akutt behov for:

• Et lovverk som gir lokale myndigheter hjemmel for å gjennomføre de nødvendige tiltak;
• Ekspertise som gir lokalforvaltningen gode råd om relevante og effektive tiltak, og som kan bidra til å koordinere innsatsen; og
• Statlige ressurser som kan bidra til å utløse en tilstrekkelig stor regional innsats for å redusere bruken av fossile energibærere.

På alle disse områdene er det i dag et stort forbedringspotensial.

Klimaplan i Osloregionen

Regjeringen oppfordret i sin tid kommuner og fylkeskommuner til å lage lokale/regionale klimahandlingsplaner (men har aldri stilt krav). I Osloregionen har fylkeskommunene i Akershus og Buskerud, og Oslo kommune gått sammen om en klima- og energistrategi og en tiltakspakke for å nå Kyoto-målet i denne regionen. Dette skal skje uten økt el-forbruk; dermed unngår vi de miljøkostnadene import av el ville medføre. Samarbeidet har pågått siden 1999, er godt politisk forankret, og er nå (fra høsten 2005) i gjennomføringsfasen.

Osloregionen med sine 1,2 mill innbyggere bidro i 2003 for utslipp av ca 5,25 mill tonn CO₂-ekvivalenter, hvorav transportsektoren stod for ca 3,1 mill tonn, oppvarming for ca 1,25 mill tonn, avfallssektoren for ca 0,4 mill tonn og landbrukssektoren for ca 0,5 mill tonn. De siste framskrivningene viser et totalutslipp på mer enn 6,3 mill tonn CO₂-ekvivalenter i 2012. De planlagte tiltakene rettet mot stasjonære kilder, avfalls- og transportsektoren vil bidra med en utslippsreduksjon på hhv. 10%, 6% og 12%. Dette vil til sammen redusere utslippene med mer enn 1,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter sett i forhold til forventet utslipp i 2010 uten nye tiltak.

De mest virkningsfulle tiltakene i handlingspakken vil for stasjonær energi være forsert fjernvarmeutbygging (hvor Osloregionen har spesielt gode forutsetninger), enøk og konvertering til biokjeler/vannbåren varme i eksisterende bygg, og strengere energirammer for nybygg, bl.a. tilknytningsplikt til fjernvarme i konsesjonsområdene. Potensialet er stort: Nye beregninger viser f.eks. at konverteringspotensialet for næringsbygg på Østlandet fram til 2016 er på hele 9,5 TWh. Samlet er det beregnet at pakken vil gi utslippsreduksjoner knyttet til oppvarming på nesten 600.000 tonn CO₂-ekvivalenter årlig.

For transportsektoren vektlegges arbeidet med samordnet areal- og transportplanlegging hvor økt kollektivbruk og tilrettelegging for innfartsparkering står sentralt, dessuten økokjøring og mobilitetsplanlegging, vridning til mindre kjøretøyer, effektivisering av godstransport, stimulans til miljøvennlig teknologiutvikling, og innfasing av biodrivstoff. Effekten av disse tiltakene antas å gi en utslippsreduksjon på minimum 700.000 tonn CO₂-ekvivalenter årlig.

Aktuelle avfallstiltak vil være økt uttak av deponigass og begrensning av lekkasjer, dessuten bedre kildesortering, økt forbrenningskapasitet og bedre håndtering av våtorganisk avfall. Dette handler om bedre ressursutnyttelse. Også her er det et stort potensial. I 2000 utgjorde f.eks. metanutslipp fra deponiene 780.000 tonn CO₂-ekvivalenter, og økt forbrenningskapasitet og andre tiltak antas å kunne gi en CO₂-gevinst på noe under 300.000 tonn årlig.

Klimatiltaksfond. Får å få gjennomført de nødvendige tiltakene må vi engasjere alle deler av samfunnet i et stort spleiselag. Fra staten trenger vi bidrag til et klimatiltaksfond for Osloregionen. Dette må være innrettet mot alle deler av samfunnet, og må gi insentiver til å utløse investeringer i privat og offentlig virksomhet, og i husholdninger. En modell som benytter regionale fond som verktøy, bør:

• Primært være rettet mot klimatiltak, og ikke kun mot energibruk (jf Enova);
• Ha en regional innretting, ettersom de ulike regionene har ulike utfordringer;
• Ha en regional forankring, slik at fondene styres av dem som vet hvor skoen trykker; og
• Rettes mot hele samfunnet (ikke bare mot større prosjekter slik Enova gjør i dag).

Dersom Enova skulle administrere slike regionale klimatiltaksfond, ville det kreve omfattende endringer av Enovas innretting, organisering og rammer. Dagens Enova er ikke et hensiktsmessig verktøy for å nå våre mål.

De årlige investeringene vil måtte bli store. Ifølge Norsk Fjernvarme vil f.eks. en forsert utbygging av infrastruktur for fjernvarme ha et årlig nasjonalt investeringsbehov på rundt 800 mill kroner. Med en firedel av befolkningen, kan de årlige merkostnadene grovt anslås til 2-400 mill kroner i Osloregionen. På samme måte kan den årlige kostnaden for Enøk og energiomlegging i offentlige bygg anslås til minimum 250 mill kroner (av et nasjonalt investeringsbehov på ca 1 mrd kroner).

Det regionale klimatiltaksfondet skal gi incentiver slik at aktørene i privat og offentlig sektor kommer over "investeringsterskelen". Investeringsvilligheten er ulik for forskjellige sektorer. Erfaringer viser at private husholdninger f.eks. ofte har større investeringsvilje enn offentlig og privat virksomhet. For Osloregionen har vi vurdert behovet for incentivmidler til 200-300 mill kroner årlig.

Legale virkemidler. I dag har kommunene få muligheter til å styre bruken av energi til oppvarming. Dette er en hemsko for lokal klimainnsats i Osloregionen. Alt for mange byggefelt får energisløsende el-oppvarming som eneste alternativ. Dette er også et nasjonalt problem: I dag har 50% av nybygde boliger utelukkende el-oppvarming; tilsvarende tall for næringsbygg er 25%. Den pågående revisjonen av plan- og bygningsloven gir muligheter for å rette på dette. KRD har for tiden teknisk forskrift til revisjon. Her bør kommunene hjemles rett til å pålegge utbygger bruk av miljøvennlige alternativer.

Vannbåren varme er en forutsetning for alle miljøvennlige alternativer til el. Derfor må den nye forskriften inneholde krav om fleksible varmesystemer. Dessuten bør den styrke tilknytningsplikten til fjernvarme.

NVE har nylig i forskrifts form satt ned nettleien på uprioritert el som kan kuttes uten forutgående varsel. Denne ordningen slår beina under alle alternativer til kombinasjonen olje/el, og fører nå til økende investeringer i nye oljekjeler som automatisk kan koples inn når el-kjelen mister strøm. På denne måten initierer staten en ny barriere for utbygging av fjernvarme og CO₂-nøytral oppvarming, og samtidig sementeres bruken av et uønsket oppvarmingssystem for lang tid. Dette er et grelt eksempel på gal bruk av statlige virkemidler. Et annet er dagens unntak av CO₂-avgift for gass til oppvarming. Dette kan bli et av de største hindre for utbygging av CO₂-frie og CO₂-nøytrale oppvarmingssystemer på Østlandet.

Tilgjengelig ekspertise. For å gjennomføre koordinerte tiltak, vil det ofte være behov for å styrke den lokale ekspertisen. Det er derfor viktig at staten avsetter ressurser til å bygge opp slik ekspertise. I mange tilfeller vil den mest effektive bruken av slike ressurser være som fellesressurser i regionråd og fylkeskommuner. Det er gledelig at regjeringen nå har satt i gang en prosess som trekker i denne retningen.