 |
| Hvorfor bør Norge vurdere å redusere sine utslipp med 50 til 80 prosent innen 2050? |
Trusselen om raske og store menneskeskapte klimaendringer blir ofte fremhevet som en av de største miljø- og samfunnstruslene vi står overfor i dag. FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change - IPCC) har i stadig klarere ordelag påpekt at det er sannsynlig at vi i dag observerer menneskeskapte klimaendringer, og at om vi ikke gjør noe med vår klimagassutslipp, vil vi kunne oppleve betydelige skader som følge av klimaendringer de kommende tiår.
Den menneskeskapte drivhuseffekten skyldes økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren som følge av stadig økende utslipp av slike gasser og nedbygging av sluk for karbon (først og fremst avskogning). De fleste av klimagassene har lang levetid i atmosfæren, slik at det spiller liten rolle hvor gassene slippes ut for effekten på klimaet. Omvendt så spiller det heller ingen stor rolle hvor utslippsreduksjoner finner sted om man vil motvirke den menneskeskapte drivhuseffekten. Fordelingen av utslippsreduksjoner mellom land og sektorer blir derfor til syvende og sist et etisk og politisk spørsmål.
Hva kan være en global målsetting?
Dessverre er det svært usikkert hvor store utslipp klimasystemet tåler uten at vi får skadelige klimaendringer. EU har likevel i flere sammenhenger erklært som målsetting at den gjennomsnittlige globale middeltemperatur ikke bør stige med mer enn 2 °C utover før-industrielt nivå. (Økningen til nå er på om lag 0,6 °C). Dette vil på ingen måte garantere mot skadelige klimaendringer, men kan betraktes som en realistisk målsetting der en forsøker å balansere mellom mulige klimaskader og kostnader ved utslippsreduksjoner.
De fleste modellstudier antyder at man har relativt stor sannsynlighet for å klare målsettingen om maksimum 2 °C økning i global middeltemperatur om konsentrasjonen av klimagasser kan stabiliseres på ca. 550 ppmv CO2-ekvivalenter på lang sikt.
Hva bør være Norges langsiktige målsetting?
Det har etter hvert blitt mange som forfekter det syn at på lang sikt bør mulighetene til å slippe ut klimagasser fordeles med en lik andel per innbygger. Med et slikt utgangspunkt, og med ønske om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå rundt 550 ppmv, så vil konsekvensen være at Norge bør redusere sine utslipp med om lag to tredjedeler i løpet av en femti års periode.
Noen vil innvende mot dette at Norge i dag bare står for omtrent 2 promille av verdens klimagassutslipp. Man kan derfor trygt slå fast at norske utslipp har liten direkte virkning på klimautviklingen. Dette er imidlertid situasjonen for langt de fleste av verdens vel 200 nasjoner; deres egne klimagassutslipp teller lite i et globalt perspektiv. Derfor må svært mange land delta om vi skal få ned de globale utslippene. Videre kan det hevdes slik det er nedfelt i klimakonvensjonen, at det er de rike og industrialiserte landene som må gå foran i bestrebelsene på å redusere utslippene. Disse landene har stått for størstedelen av de historiske menneskeskapte utslippene, og de har ressurser til å bære kostnadene ved å gå først. Ut fra en slik betraktning må et velstående land som Norge være villig til å gjøre sin del av innsatsen for å redusere de globale utslippene av klimagasser. Det er imidlertid også andre argumenter for at Norge bør ha en målsetting om en kraftig reduksjon av sine klimagassutslipp.
Et argument bygger på en tro om at Norge kan fungere som en rollemodell i klimaarbeidet. Hvis Norge f.eks. kan utvikle teknologier som kan demonstrere at det går an å produsere aluminium, silisium, sement, olje og gass uten vesentlige utslipp av klimagasser, vil dette kunne ha betydningen for hvordan andre land vil utvikle sine regelverk for klimagassutslipp.
Et annet argument bygger på at verden vil måtte redusere sine utslipp av klimagasser kraftig før eller siden, og at det i den forbindelse vil bli et marked for klimavennlige teknologier. Det kan derfor gi et konkurransefortrinn for norske næringer å gå tidlig inn for utvikling av slike løsninger.
Alt i alt synes det derfor å være gode grunner for å undersøke hvordan Norge kan redusere sine utslipp med om lag to tredjedeler innenfor en tidshorisont på noen tiår. Det er dette lavutslippsutvalget er satt til å gjøre.
